Eventyrpresentasjon

Nasjonalromantikken

På 1800-tallet vokste interessen for det som ble oppfattet som nasjonalt eget: språk, natur, folkediktning og historie. Mange ville hente fram en «norsk» identitet i en tid med unioner og sterke europeiske strømninger.

Folkeeventyrene ble sett på som kulturelle råstoff — fortellinger som kunne knytte folk til felles tradisjoner og fortid.

Asbjørnsen og Moe

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe reiste rundt og skrev ned eventyr fortalt av folk — ofte på bygder. Samlingen ble utgitt som Norske folkeeventyr (første bind 1841).

• De bearbeidet tekstene til en felles, lesbar stil — med respekt for det muntlige uttrykket.
• Fortellingene ble en del av norsk kulturkanon og skoletradisjon.

Brødrene Grimm

I Tyskland samlet Jacob og Wilhelm Grimm inn eventyr og ga ut Kinder- und Hausmärchen (1812 og senere). Arbeidet var med på å systematisere folkeeventyr i Europa.

Mange motiv finnes på tvers av landegrenser — samme type historier, ulike språklige varianter. Grimm og Asbjørnsen/Moe kan derfor sammenlignes som tidssamfunn og innsamlere, ikke som «oppfinnere» av eventyrene.

Norske folkeeventyr

Her er kjente titler fra norsk tradisjon — ofte kjent gjennom Asbjørnsen og Moe:

• «De tre bukkene Bruse» — dyreeventyr med spenning og humor.
• «Askeladden som kappåt med trollet» og andre Askeladden-eventyr.
• «Reven og Bjørnen», «Pannekaka», «Kvitebjørn kong Valemon» — motiv om dyr, magi og klokskap.

Hensikten med folkeeventyr

Folkeeventyr har hatt flere roller gjennom tidene:

• Underholdning ved kveldsstunder og sammenkomster.
• Moral og normer — hva belønnes, hva straffes? (gjerne gjennom handling, ikke moralpreken).
• Tradisjon og tilhørighet — fortellinger som bærer kultur og identitet videre.

Fortellingene kunne også forklare eller leke med det uforutsigbare i livet — med magi og tydelige roller.

Hvordan har de blitt bevart?

• Muntlig tradisjon — fortalt om igjen, med små variasjoner, i generasjoner.
• Innsamling og trykking — som hos Asbjørnsen og Moe og Grimms — festet tekster til papir.
• Skole, bibliotek og medier — utgaver, opplesning, teater, film og digitale tekster holder eventyrene levende i dag.

Folkeeventyr, kunsteventyr, moderne

• Folkeeventyr — muntlig tradisjon, som regel ukjent forfatter, mange varianter.
• Kunsteventyr — skrevet av kjent forfatter (f.eks. H.C. Andersen), personlig språk og temaer.
• Moderne eventyr — bruker gamle mønstre i nye medier eller med samtidstemaer.

Elever kan diskutere: Hva er likt og ulikt mellom typene?

Temaer og motiv

Innenfor folkeeventyr finnes mange underliggende typer av fortelling:

• Eventyr med dyr (f.eks. bukkene og reven).
• Historier med troll, magi og hjelpefigurer — ofte i tre steg eller med magiske gjenstander.
• Kongelige motiv — prinser, prinsesser, prøver og belønning.

Like motiv finnes i mange land — med lokale navn og vrier.

Form og struktur

• Enkel fortellemåte — ofte bare det viktigste for handlingen.
• Faste formler — «Det var en gang …» og sluttord som «Snipp, snapp snute …» eller «lykkelig i alle sine dager».
• Gjentakelse — ofte tre ganger; magiske tall som 3, 7 og 12.
• Ikke tid- og stedfestet på realistisk vis — egen fortellerverden.

Personer og handling

• Få personer — roller som helt, hjelper og motstander.
• Ofte tydelige typer (snille/slemme) og to og to i dialog.
• Fast handlingsmønster — helten prøves; det gode vinner over det onde.
• Prøve og belønning — belønning når oppgaven løses.

Budskap og språk

• Moral — noe tilhørerne kan lære av; ofte i konsekvensene av handlingene.
• Muntlig preg — rytme, gjentakelser i språket, enkel syntaks.
• Vekselvirkning mellom forteller og direkte tale.

Med videre

Folkeeventyrene binder sammen nasjonalromantikkens interesse for tradisjon, innsamlere som Asbjørnsen, Moe og Grimm, og vår forståelse av hensikt, bevaring og sjanger.

Bruk lærebok og NDLA til å gå dypere — tilpass detaljnivå til trinnet.